Dette er en reisedagbok fra en eventyrlig reise til Longyearbyen og Spitsbergen. Hele familien J(r)ahr reiste nordover 19 april, da våren endelig var kommet til Oslo, mens vi møtte midnattssola og ca. 18 kalde grader ved ankomst. Vi, består av 9 personer: 2 sekstiåringer, 3 barn og 3 svigerbarn fra 29 til no'n og førr, og fjortisen vår Malin. Det kunne gå riktig ille, utskremt som de var, men det gikk riktig bra - takket være et utrolig vær, overveldende natur, god mat, - og godt hommør.
Men svigersønnene ble bleike i fjeset da de hørte at forsyningsbåten ikke hadde nådd land, og hele Svalbard var tomme for øl!
Første ekspedisjon - 8 timers snøscootertur: Mor har aldri forsøkt før - utstyrt med romdrakt og dobbelt sett briller som det dugger på er jeg sinke i begynnelsen. Jeg lager kø.. Turlederen setter meg i raden bak ham og råder meg til å få uhyret opp over 60 km/t. Javelda, jeg skal vel ikke sinke noen. HØ! Dermed fiser jeg av gårde med hjertet i halsen og det går riktig bra helt til jeg kommer til trangere farvann og scooteren helst vil legge seg på siden. Men jeg fikser den biffen også og blir modigere og modigere. Midt på dagen når vi Tempelfjorden og den overvintrede skonnerten Noorderlicht, der Majke og medhjelper regjerer og passer bikkjer mens de lager nydelig lunsj til sultne og frosne turistsjeler. Aldri har vi smakt bedre suppe med hjemmebakte rundstykker til. Så begynner det å snø.. og føyke. Men klart litt tøffere forhold hører også med. Skulle bare ønske jeg så hva jeg holdt på med. Å kjøre scooter er omtrent som å stå på ski i en oppkjørt løype, men det går så mye fortere og løypa blir bare borte.. Til slutt må jeg kapitulere og be om å få bli passasjer. Det passer datter'n min godt, for hennes scooter knelte og hun synes det er pyton å sitte bakpå. Tilbaketuren går via Fredheim, en stasjon der en av Svalbards tøffeste jaktkarer holdt til i 38 år. Kona hans fødte en sønn i den første jaktgammen, men da hun dro, fant han ut at huset måtte moderniseres for at han skulle holde på kvinnfolka. Klok kar.
Ekspedisjon 2 Hundekjøring med grønsker (hvilket utlagt blanding av grønlandhund og huskies).
Upp klokkan sju - og like blid selv om det er bursda'n min. For her skal vi ut med hundespann i den samme vakre ville naturen. Først sale opp hestene (les 34 elleville ivrige bikkjer som bare vil løpe og holder konsert før avgang) Passe på å stå på bremsen og kaste anker hvis ikke bikkjene vil stoppe. For all del ikke slippe kjelken, selv om den velter, heller la deg kjølhale.. Men oppoverturen går forbausende bra. Bikkjene vet hvor de skal og vi hjelper til i de bratteste bakkene. Opp på en bre. lunsj i det fri og vips la oss skli ned et et høl under breen, åle oss på magen inn i en 2 kilometer lang kanal og slite oss langs et tau opp igjen på breen. Pytt pytt, det er vel ingenting for vårs.. Jeg nevnte konserten, - den holdt på å ta liv av oss før avgang etter pausen. Det skal noe til å få alle bikkjene til å stå stille og vente til alle er klare. Men belønningen er stillheten etterpå og hviskingen fra kjelken mot snø. Slitne og fornøyde ilte vi i badstuen og stilte like fornøyet til sjampis og bursdagsmiddag om kvelden. Midnattssola dukket opp i bak fjellene i kveld også. En perfekt avslutning på en perfekt dag.
ps. Siste dag brukte vi til å oppdatere oss på Svalbards historie på det flotte museet. Og så bar det hjem fra 16 kalde til 16 varme og museører.
Pps. Vi så sel og rein, men ingen isbjørner (og ble ikke bamsemums) men reinsdyrkjøtt var ikke å oppdrive, derimot hval- og selbiff ala thai..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar